"Nu farer kreti og pleti so grassat paa sin maskine".

Således klagde Norsk Idrætsblad høsten 1895. Sykkelens popularitet hadde de siste årene vokst – ikke bare som sportsredskap, men også til praktisk daglig bruk. Men for sykkelsportens tidligste forkjempere var ikke det bare positivt. 

Hjulmaskinen var i ferd med å komme i miskreditt, mente redaksjonen i Norsk Idrætsblad, og hvem hadde skylden? Jo, det var alle de nye syklistene. De hadde ikke den nødvendige dannelsen:

"Hjulsporten var for ikke lang tid siden en nobel sport, fordi den væsentlig blev drevet af folk, der var kommen til sjæls aar og alder, og ved hjemmets opdragelse, stilling, økonomisk evne i regelen garanterede nobel optræden. Disse forhold er saa komplet forrykkede! [...] Hvem ser man ikke i vore dage raade over en maskine, ligefra visegutter og opover!"

Syklister med dannelse: Trondheim Velocipedklub.

Den organiserte idretten, som vokste frem i Norge under 1800-tallets andre halvdel, var generelt forbeholdt landets borgerskap. Slik var det også med sykkelen i den første tiden. Landets sykkelkultur på 1880-tallet ble i stor grad importert fra England, der det hadde dukket opp flere hundre syklende gentlemansklubber med felles utflukter, felles reglement for sykling og uniformstvang under klubbenes arrangement. 

I 1895 var dette så absolutt blitt forrykket. Klubbene, som hadde vært bærere av landets sykkelkultur, organiserte nå bare en marginal del av landets syklende. I 1896 var det registrert 3000 sykler bare i Kristiania. Samtidig var medlemstallet i Kristiania Velocipedklub rundt 200. 

Syklister uten dannelse. Illstrasjon fra Hjulrytteren 15. mars 1900.

De nye syklistene var ikke så interessert i et organisert felleskap rundt syklingen. Sykkelen var blitt individets frihetsmaskin, og 1890-tallets syklister brukte den mer og mer i hverdagen til å komme seg rundt raskere, men i det tempo og til den tiden de selv ønsket.

Selv om flesteparten av de eldre gentleman-syklistene gledet seg over sykkelens voksende popularitet, var det nok ikke helt uproblematisk at de samtidig mistet makten til å definere korrekt sykling. Derfor ble mange av sykkelens tidligste forkjempere også mer positive til reguleringer og offentlige inngripen overfor syklister enn de hadde vært. Et påbud fra 1895 om nummerskilt for alle sykler i Kristiania synes å ha blitt mottatt uten de store protestene. Når "kreti og pleti" syklet, måtte de passes på slik at det ikke gikk over styr. Med en referanse til en av datidens mest kjente norske konkurranseryttere, Wilhelm Henie, uttrykte Norsk Idrætsblad det slik: 

"Det er derfor, saaledes som sagen har utdivklet sig, let at forstaa, at politiet tilslut maatte tage haand i hanske med det uvæsen, som desværre ofte nok gaar i svang i vore mest befærdede gader, hvor smaagutter, visegutter og andre ubefæstede meget ofte forsøger at kopiere 'Henie' i fuld spurt"

Kilder: 

• Apenes, Georg (1993), Hjulrytterne kommer, J.W. Cappelens Forlag AS
• Goksøyr, Matti (2010), Idrett for alle – Norges idrettsforbund 150 år 1861–2011, Aschehaug
• Hjulrytteren, 15.03.1900 
• Norsk Idrætsblad, 02.10.1895, "Hjulsporten - politiet."