Bonden og Velociped-kar.

Velosipeden i 1880-årene var i hovedsak et leketøy for unge menn fra byen. Det var antakelig ikke før nærmere århundreskiftet at den også ble et vanlig syn på landsbygda. Før det var erfaringene med velosipeden her stort sett begrenset til synet av en og annen byboer eller engelsk turist som kom syklende forbi på tur. Det plasserte velosipeden på den ene siden av den tradisjonelle konfliktlinjen mellom by og land. 

Selv om mange var nysgjerrige på det nye kjøretøyet, kunne motsetningene tidvis være harde. Det hjalp ikke at velosipeden for mange var noe ukjent og potensielt farlig – eller at ikke alle hjulturistene hadde like god kontroll over sine doninger der de for ned bakken med beina på fotstøttene eller over styret mens pedalene roterte fritt. Det hendte flere ganger at velosipedryttere skapte farlige situasjoner og ulykker ved å skremme opp hester de møtte på veien.

Illustrasjon av norsk hjulturist i driv ned bakken fra Granum til Randsfjorden fra Norsk Idrætt – skildringer og skisser fra norsk sportsliv, som kom ut i 1891. Tegning av A. Bloch. 

Enkelte uttrykte motsetningen mellom velosipeden og landsbygdas interesser tydeligere enn andre. Den nynorskspråklige ukesavisa Fedraheimen, som Arne Garborg startet i 1877, var en av disse. Avisa var i begynnelsen et talsorgan for den radikale venstreopposisjonen, men utviklet seg med tiden i en anarkistisk retning med en enda tydeligere brodd mot statsstyret til fordel for bonden, arbeideren og lokalstyret.

Fedraheimen ønsket påslag på importtollen til korn og fetevarer (smør, ost, flesk osv.). Det ville gi bøndene bedre priser på sine varer, men da regjeringen i 1887 la fram årets tollister, lå disse satsene uendret i påvente av en utredning fra en regjeringsoppnevnt tollkommisjon. Imidlertid hadde statens styresmakter satt ned importtollen på velosipeder.

Det fikk avisas redaksjon til å se rødt. Byspretten på velosiped hadde Regjeringen hast med å hjelpe til med billigere kjøredoning, påpekte avisa. Bonden fikk derimot ingen hjelp, og måtte se spretten fare forbi mens han selv svettet i møkkademma og håpte på bedre tider.

Fra Fedraheimen, 19.02.1887

Kilder: 

• Fedraheimen, 19.02.1887
• Store Norske Leksikon (2005–2007), "Fedraheimen", http://snl.no/Fedraheimen
• Urdahl, L. (red), Norsk Idræt – Skildringer og Skisser fra norsk Sportsliv. Alb. Cammermeyers Forlag, Christianina, s. 190

Kunstridning

Det norske vinterføret var langt fra ideelt for 1880-årenes sykler. Snø- og islagte veier gjorde velosipedridning umulig flere måneder av året. Hva skulle man ta seg til i mellomtiden? 1880-årenes hjulryttere tok syklingen innendørs.

Eksempler på øvelser i synkronsykling

fra Norsk Idrættsblad 29. januar 1886. 

Innendørssykling ga en ny dimensjon til sporten. Der man utendørs brukte velosipeden til å bevege seg over lengre avstander, til å se naturen og til kappløp, var ikke det bruksområdet innendørs. Innendørs skulle hjulrytternes sykkelpresisjon oppøves gjennom synkrone sykkeløvelser i formasjoner.

Kunstritt for tohjulinger var tenkt å spille samme rolle under vinterhalvåret som klubbutflukter og kappritt gjorde om våren, sommeren og høsten. Vinterøvelsene var dels ment som en anledning for medlemmene å lære seg en mer sikker og elegant behandling av sin maskin, men den militære arven var også tydelig. Det viktigste elementet i kunstritt på sykkel var disiplinert samridning i grupper, hvor en på kommando fra en anfører gjorde svinger, volter og andre synkroniserte vendinger på velosipeden. Norsk Idrætsblad publiserte vinteren 1885/86 en føljetong med eksempler på øvelser.

For de norske sykkelklubbene varte vintersesongen omtrentlig fra januar til april og ble vanligvis avsluttet med et oppvisningsarrangement.

I tillegg til øvelser i synkronsykling kunne de mer vågale trene på akrobatiske øvelser som å sykle uten hender eller stå på setet i fart. Datidens fotografiske teknologi gjorde det vanskelig å ta bilder av objekter i fart, men i følge forfatterne av Illustreret Idrættsbok, som kom ut med første bind i 1890, kunne det se omtrent slik ut:

Kunstritt ble en heller kortvarig del av sykkelens historie. Sykkelakrobatikk har riktignok overlevd, men en viktig del av sykkelkulturen ble ikke denne formen for sykling. Kunstridning som et stort fenomen overlevde ikke skiftet fra den høye velosipeden til sikkerhetssykkelen med kjededrift og like store hjul slik vi kjenner sykkelen i dag. Etter hvert som flere tok sykkelen i bruk, forsvant nyhetens interesse. Synkroniserte sykkeløvelser var ikke lenger like underholdende å beskue, og mange av triksene som kunne være imponerende på en veltepetter, ble ganske hverdagslige og kjedelige når de ble utført på de nye konstruksjonene. Skulle en da imponere, krevde det en hang til akrobatikk som var de færreste forunt.

Kilder:

• Apenes, Georg (1993), Hjulrytterne kommer, J.W. Cappelens Forlag AS
• Norsk Idrætsblad, årgang 1885 og 1886
• Balcks, Viktor og Victor Hansen (1890), Illustreret Idrætsbog – Første del, P.C. Philipsens Forlag, Kjøbenhavn

Gentleman-syklistene

De aller første syklene kom til Norge på på 1860-tallet, men en sykkel-kultur fikk landet først i 1880-årene med velosiped-klubbene som dukket opp i de største byene. Kristiania Velociped-Klub ble først forsøkt startet i 1878, men døde hen av mangel på sykler og interesse, og klubben regnet sitt offisielle stiftelsesår til å være 1882. Bildet over er av Trondhjems Velocipedklubb, som ble stiftet i 1885.

Den økende populariteten hang tydelig sammen med sykkelens tekniske utvikling, der jernspilene gjorde det mulig å lage store nok hjul til å komme opp i fart. Kjededrift og utveksling lå fremdeles et tiår frem i tid.

Velosiped-klubbene hentet sin inspirasjon fra England, som fra 1870 av hadde tatt over for Frankrike som sykkelens foregangsland. I løpet av 1870-årene hadde det dukket det opp flere tusentalls velosiped-klubber for "gentlemen" på de britiske øyene. "Velociped" eller engelske "bicycle" ble brukt om hverandre i Norge som betegnelse på sykkelen på denne tiden, med det unntakt at "velociped" også kunne gjelde trehjulssykkelen, som aldri ble utbredt i Norge, men var relativt populær hos den britiske overklassen. "Hjulsport", "tohjuler" og "trehjuler" var også ganske vanlig å bruke.

Den militære inspirasjonen var også tydelig. Kristiania Velociped-Klub fremhevet det kollektive med felles utflukter og uniformstvang for medlemmene ved sine arrangement. Å opptre i uniform utenfor arrangementene var grunn til ekskludering. Det skjedde også i klubbens første år etter at en av medlemmene hadde opptrådt alene i klubbuniform på en forestilling på Kontraskjæret. Personen det gjaldt dannet etterpå den dissenterende Chritiania Bicycle-Klub. Hovedstaden hadde derfor fra tidlig av to velosiped-klubber, som på tross av felles interesser hadde veldig lite med hverandre å gjøre.


På grunn av det store forhjulet var ikke sykkelen for alle på denne tiden. Den var så godt som umulig å bestige iført kjole eller skjørt, noe som i all hovedsak ekskluderte kvinner fra å ta den i bruk på grunn av datidens krav til sømmelig klesdrakt. Den var også vanskelig å mestre og dyr i innkjøp. I praksis var det stort sett unge menn fra middelklassen som hadde råd, tid og god nok kroppsbeherskelse til å sykle. Sykkelen ble derfor forbundet med ungdommelig mot og mannlig bravado.

Hjulrytterne selv la vekt å mulighetene sykkelen ga til å lett komme seg ut av bykjernen og oppleve landsbygda, eller til å komme seg "til og fra sine sommerboliger", som ledelsen i Kristiania Velociped-Klub selv ordla det i Norsk Idrætsblad. I tillegg var nok ønsket om å vise seg frem sterkt til stede. Ernst Bjerknes, mangeårig medlem av Christiania Bicycle-Klub, sa det slik i sin selvbiografi fra 1944:

Hjemturen var alltid ordnet slik at man kunde komme innover Drammensveien og Karl Johan i spasertiden, så man kunde vise sig frem i all sin herlighet. En velosipedrytter var jo også noe ganske annet å se på enn en moderne syklist, der han satt høit hevet over folket i sin flotte uniform på en funklende maskin. Det var et syn som fikk mer enn ett pikehjerte til å banke.

Kilder:

• Apenes, Georg (1993), Hjulrytterne kommer, J.W. Cappelens Forlag AS
• Bjernkes Ernst (1944), Med ski velosiped og skissebok – Minner fra åtti-årenes Norge, Jakob Dybwalds Forlag
• Herlihy, David V. (2004), Bicycle – The History, Yale University Press 
• Norsk Idrætsblad, årgang 1883
• Urdahl, Laurentius (1891), ”Lidt om Hjulsporten” i L. Urdahl (red), Norsk Idræt – Skildringer og Skisser fra norsk Sportsliv. Alb. Cammermeyers Forlag, Christianina