Kunstridning

Det norske vinterføret var langt fra ideelt for 1880-årenes sykler. Snø- og islagte veier gjorde velosipedridning umulig flere måneder av året. Hva skulle man ta seg til i mellomtiden? 1880-årenes hjulryttere tok syklingen innendørs.

Eksempler på øvelser i synkronsykling

fra Norsk Idrættsblad 29. januar 1886. 

Innendørssykling ga en ny dimensjon til sporten. Der man utendørs brukte velosipeden til å bevege seg over lengre avstander, til å se naturen og til kappløp, var ikke det bruksområdet innendørs. Innendørs skulle hjulrytternes sykkelpresisjon oppøves gjennom synkrone sykkeløvelser i formasjoner.

Kunstritt for tohjulinger var tenkt å spille samme rolle under vinterhalvåret som klubbutflukter og kappritt gjorde om våren, sommeren og høsten. Vinterøvelsene var dels ment som en anledning for medlemmene å lære seg en mer sikker og elegant behandling av sin maskin, men den militære arven var også tydelig. Det viktigste elementet i kunstritt på sykkel var disiplinert samridning i grupper, hvor en på kommando fra en anfører gjorde svinger, volter og andre synkroniserte vendinger på velosipeden. Norsk Idrætsblad publiserte vinteren 1885/86 en føljetong med eksempler på øvelser.

For de norske sykkelklubbene varte vintersesongen omtrentlig fra januar til april og ble vanligvis avsluttet med et oppvisningsarrangement.

I tillegg til øvelser i synkronsykling kunne de mer vågale trene på akrobatiske øvelser som å sykle uten hender eller stå på setet i fart. Datidens fotografiske teknologi gjorde det vanskelig å ta bilder av objekter i fart, men i følge forfatterne av Illustreret Idrættsbok, som kom ut med første bind i 1890, kunne det se omtrent slik ut:

Kunstritt ble en heller kortvarig del av sykkelens historie. Sykkelakrobatikk har riktignok overlevd, men en viktig del av sykkelkulturen ble ikke denne formen for sykling. Kunstridning som et stort fenomen overlevde ikke skiftet fra den høye velosipeden til sikkerhetssykkelen med kjededrift og like store hjul slik vi kjenner sykkelen i dag. Etter hvert som flere tok sykkelen i bruk, forsvant nyhetens interesse. Synkroniserte sykkeløvelser var ikke lenger like underholdende å beskue, og mange av triksene som kunne være imponerende på en veltepetter, ble ganske hverdagslige og kjedelige når de ble utført på de nye konstruksjonene. Skulle en da imponere, krevde det en hang til akrobatikk som var de færreste forunt.

Kilder:

• Apenes, Georg (1993), Hjulrytterne kommer, J.W. Cappelens Forlag AS
• Norsk Idrætsblad, årgang 1885 og 1886
• Balcks, Viktor og Victor Hansen (1890), Illustreret Idrætsbog – Første del, P.C. Philipsens Forlag, Kjøbenhavn