Velosipedridning – smukk sport eller farlig ferdsel?

Var velosipedridning en sunn idrett eller var aktiviteten en fare for andre? Og hadde velosipedryttere lik rett på veien som andre veifarende? Det var ikke Stortingets representanter på enige om på 1890-tallet.

[...] det er nu det, at almidelig Færdsel ikke medfører nogen Fare, uden at der kommer Uheld til, eller uden at der udvises Uforsigtighed; men Velocipedførsel kan i og for sig være farlig hvis man ikke er forsigtig: vedkommende Velocipedrytter må alltid vise Forsigthed. Der er altsaa det motsatte af, hvad der gjælder for almindelig Færdsel.

Disse ordene ble ytret av arbeidsminister Peter Birch- Reichenwald på Stortingets talerstol i 1890. De folkevalgte var midt inne i en diskusjon om et nytt lovverk for velosipedridning på de norske landeveiene.

Foranledningen var en ulykke på Sørlandet en septemberdag i 1886. Skipsfører og gårdbruker Ole Ommundsen Klep og familien ble kastet ut av sin karjol på hovedveien mellom Tveit og Kristiansand etter at en velosipedrytter angivelig "uden at give noget Varsel, for forbi i fuld fart" og skremte hesten de hadde spent fast til vognen. Det var ingen som fikk varige men, men Ole Klep ble såpass forarget at han skrev brev til amtmannen, som igjen sendte saken til Arbeidsdepartementet.

Det var ikke bare i Norge at sykkelen skremte hester og ble oppfattet som en fare på landeveien. Det var liknende konflikter i alle land der den ble tatt i bruk. Den amerikanske maleren Fredric Remington illustrerte i 1900 problemstillingen i maleriet "The Right of the Road". 

Regelverket for det lokale selvstyret var ikke likt for hele landet. Der byene og landstedene hadde anledning til å regulere velosipedridning innenfor sitt område gjennom politiforskriftene, hadde ikke amtmennene den samme muligheten. I to runder – i 1890 og i 1892 – var saken om et regelverk for velosipedridning på norske landeveier oppe i Stortinget. Første gang strandet den fordi Odelstinget og Lagtinget ikke ble enige om hvorvidt forskriftene skulle utformes nasjonalt eller lokalt i amtene. Andre gang kom de til enighet etter en lang debatt og vedtok en landsomfattende lov for velosipedridning på landeveiene.

Det var spesielt én formulering som var kontroversiell. I innstillingen stod det: "”Naar Kjørende eller Ridende varsler eller mødende Hest viser Tegn til Skræk, skal Velocipedrytteren stige af”.

Ole Lutzow Holm, syklende sogneprest i Nesseby i Finnmark og velosipedens varmeste talsmann på Stortinget, mente denne bestemmelsen ville legge til rette for at velosipedryttere ble sjikanert av andre veifarende. En kusk med lite til overs for velosipeder ville med loven i hånd kunne tvinge en møtende velosipedrytter av sin maskin kun med et lite vink. Lutzow Holm ønsket derfor en lovformulering der velosipedrytteren selv fikk anledning til å vurdere om situasjonen var slik at han måtte stige av eller ei.

Lutzow Holm så velosipeden som noe så nytt at samfunnet ikke hadde forstått hvordan det skulle forholde seg til den: ”[D]et er nemlig saa, at Hjulsporten er en sovidt ny Idræt her i vort Land, at den ei har faaet Fæste i den almindelige Bevisthed”. Der rytterne selv oppfattet aktiviteten som både morsom og praktisk, hersket det – etter Lutzow Holms oppfatning – en god del fordommer mot den ”specielt indelfor Vognmendenes og de Kjørendes Klasse”, og velosipedrytterne ble derfor sett som noe farlig og en hemsko og: "ikke [...] stort andet end et Skadedyr”.

Nettopp det at velosipedridning var en forholdsvis ny aktivitet på norske veier, gjorde at flere mente den måtte prioriteres lavere enn nyttetransporten til hest eller med vogn, som var det mange av representantene kalte alminnelig ridning og kjøring. Hans Jensen Haga fra Akershus og Høyre mente for eksempel at:

Hvor meget pris man end setter paa Sporten, saa har dog den almindelige Færdel paa Veiene i vort Land større betydning.

Det var likevel enkelte av bonderepresentantene som var mest kritisk. Velosipedturistene til de norske fjellbygdene var en fare for bondenæringens fremtid mente Ole Danielsen fra Froland:

Dersom ingen Forsigtighetsregler skulde blive iagttagne, saa kan saamæn vi Bønder oppe i Fjeldbygdene pakke sammen og overlade Veiene til Veolocipedrytterne og Fodgjængerne.

Mange av representantene på Stortinget var enige med Ole Lutzow Holm i at velosipedridning kunne være både en sunn og nyttig aktivitet, men han lyktes likevel ikke i å myke opp den foreslåtte lovformuleringen. Etter 1892 måtte alle velosipedryttere stige av sitt kjøretøy hvis de møtte kjørende eller ridende som ga tegn om at hesten kunne bli skremt. De første reaksjonene fra velosipedmiljøet var sterke. Redaksjonen i Norsk Idrettsblad mottok nyheten om vedtaket slik:

det giver indtrykket af, at velocipedryttere bør ansees som skadedyr. […] Man [kan] neppe komme til andet resultat, end at det hele er et udslag af det desværre noksaa almindelige kontorkrakhad til vor idræt.

Den nye loven for velosipedridning gjorde det vanskeligere for klubbene og arrangere kappritt på landeveiene, men foruten det virker det ikke som at regelverket begrenset sykkelens spredning i landet. Tvert i mot var sykkelens popularitet i sterk vekst gjennom 1890-årene.

Etter hvert som tiden gikk, opplevdes nok heller ikke lovbestemmelsen som særlig kontroversiell. Da Stortinget vedtok en ny Lov om veivæsenet i 1912, ble formuleringen i den gamle loven tatt med i den nye uten debatt.

Kilder: 

• Den Norske Regjering (1892), "Odelsthings Prp. no. 3"
• Norsk Idrætsblad, 25.06.1892, ”Velicopedloven”. 
• Stortinget (1890), "Indst. O. V. (1890). Instilling fra Veikomiteen angaanede kongelig Proposistion om Forandring i Veiloven af 15de September". 
• Storthingstidende 1890, Forhandlinger i Lagthinget, s. 129–138
• Storthingstidende 1890, Forhandlinger i Odelsthinget, s. 596–615
• Stortingstidende 1892, Forhandlinger i Lagtinget, s. 80–88
• Storthingstidende 1892, Forhandlinger i Odelsthinget, s. 505–516