Den økende populariteten hang tydelig sammen med sykkelens tekniske utvikling, der jernspilene gjorde det mulig å lage store nok hjul til å komme opp i fart. Kjededrift og utveksling lå fremdeles et tiår frem i tid.
Velosiped-klubbene hentet sin inspirasjon fra England, som fra 1870 av hadde tatt over for Frankrike som sykkelens foregangsland. I løpet av 1870-årene hadde det dukket det opp flere tusentalls velosiped-klubber for "gentlemen" på de britiske øyene. "Velociped" eller engelske "bicycle" ble brukt om hverandre i Norge som betegnelse på sykkelen på denne tiden, med det unntakt at "velociped" også kunne gjelde trehjulssykkelen, som aldri ble utbredt i Norge, men var relativt populær hos den britiske overklassen. "Hjulsport", "tohjuler" og "trehjuler" var også ganske vanlig å bruke.
Den militære inspirasjonen var også tydelig. Kristiania Velociped-Klub fremhevet det kollektive med felles utflukter og uniformstvang for medlemmene ved sine arrangement. Å opptre i uniform utenfor arrangementene var grunn til ekskludering. Det skjedde også i klubbens første år etter at en av medlemmene hadde opptrådt alene i klubbuniform på en forestilling på Kontraskjæret. Personen det gjaldt dannet etterpå den dissenterende Chritiania Bicycle-Klub. Hovedstaden hadde derfor fra tidlig av to velosiped-klubber, som på tross av felles interesser hadde veldig lite med hverandre å gjøre.På grunn av det store forhjulet var ikke sykkelen for alle på denne tiden. Den var så godt som umulig å bestige iført kjole eller skjørt, noe som i all hovedsak ekskluderte kvinner fra å ta den i bruk på grunn av datidens krav til sømmelig klesdrakt. Den var også vanskelig å mestre og dyr i innkjøp. I praksis var det stort sett unge menn fra middelklassen som hadde råd, tid og god nok kroppsbeherskelse til å sykle. Sykkelen ble derfor forbundet med ungdommelig mot og mannlig bravado.
Hjulrytterne selv la vekt å mulighetene sykkelen ga til å lett komme seg ut av bykjernen og oppleve landsbygda, eller til å komme seg "til og fra sine sommerboliger", som ledelsen i Kristiania Velociped-Klub selv ordla det i Norsk Idrætsblad. I tillegg var nok ønsket om å vise seg frem sterkt til stede. Ernst Bjerknes, mangeårig medlem av Christiania Bicycle-Klub, sa det slik i sin selvbiografi fra 1944:
Hjemturen var alltid ordnet slik at man kunde komme innover Drammensveien og Karl Johan i spasertiden, så man kunde vise sig frem i all sin herlighet. En velosipedrytter var jo også noe ganske annet å se på enn en moderne syklist, der han satt høit hevet over folket i sin flotte uniform på en funklende maskin. Det var et syn som fikk mer enn ett pikehjerte til å banke.
Kilder:
- Apenes, Georg (1993), Hjulrytterne kommer, J.W. Cappelens Forlag AS
- Bjernkes Ernst (1944), Med ski velosiped og skissebok – Minner fra åtti-årenes Norge, Jakob Dybwalds Forlag
- Herlihy, David V. (2004), Bicycle – The History, Yale University Press
- Norsk Idrætsblad, årgang 1883
- Urdahl, Laurentius (1891), ”Lidt om Hjulsporten” i L. Urdahl (red), Norsk Idræt – Skildringer og Skisser fra norsk Sportsliv. Alb. Cammermeyers Forlag, Christianina
